Maria Solheim er midt mellom to skolekonserter i Rogaland. Hun er på turné for Den kulturelle skolesekken, med flere konserter om dagen og nye publikum for hver gang. Tempoet er høyt, men opplevelsen er desto sterkere.

– Det er hektisk, men veldig meningsfullt, forteller hun.

Og når du spiller for elever i hele landet, blir konsertene også ganske ulike. Den førstekonserten hun spilte den dagen vi snakket med henne var rolig, nesten stillestående. Den andre startet med uro i salen, og en energi som ikke umiddelbart virket lovende. Likevel var det nettopp den konserten som traff.

– Du merker når noe skjer i rommet.

Når noe beveger seg i folk, selv om de ikke var klare for det. Det er det som er drivkraften. Den bevegelsen. For Solheim liker ikke å si at det hun driver med er underholdning. Det er et møte mellom henne og publikum, et sted der hun har muligheten til å nå inn, ikke bare til å fylle et rom.

Over til norsk
I fjor ga hun ut albumet Over fjellet, hennes første på norsk. Etter mer enn to tiår med engelskspråklige utgivelser var det et skifte som både utfordret og åpnet noe nytt.

– Jeg tror jeg brukte engelsk som en måte å skjule meg litt på. Det var lettere å være ærlig på avstand.

Da hun startet karrieren som 17-åring, var det også et praktisk valg. Musikken hennes fant veien ut i Europa, særlig i Tyskland, og engelsk gjorde det mulig å nå et større publikum. Men over tid har behovet endret seg.

– Jeg har ikke den samme drivkraften for å nå ut internasjonalt lenger. Da ble det mer naturlig å prøve noe annet. Overgangen til norsk opplevdes likevel ikke som enkel.

Blant temaen hun jobber med finner vi liv og død, og de virkelig store store spørsmålene kan fort komme litt for nær når man synger på morsmålet.

– Jeg var redd for at det skulle bli klisjéfylt. Men samtidig har jeg blitt inspirert av andre som har gått fra engelsk til norsk, og som har fått det til på en veldig fin måte.

Trygghet og forutsigbarhet
Arbeidshverdagen til Solheim har endret seg gjennom årene. Der hun tidligere turnerte mer intensivt, har de siste årene vært preget av familieliv og andre prioriteringer. Men snart skal hun tilbake på veien og har planlagt en Norges-turné. Samtidig har hun bygget et liv rundt musikken som ikke er avhengig av én inntektskilde. Konserter, støtteordninger og prosjektarbeid utgjør en helhet, og har gjort det mulig å stå i yrket over tid.

Jeg har nok ganske tidlig innstilt meg på å leve enkelt. Det er en del av valget. For noen år siden tok hun også et nytt grep for å skape mer trygghet. Etter perioder med sykdom, uforutsigbar økonomi og ansvar alene, ble behovet for struktur tydeligere. Det viktigste er egentlig det å ikke være alene. Å ha noen å ringe til, noen som kan forklare ting og hjelpe når det oppstår situasjoner.

Og nettopp det får hun av Artistfellesskapet. Hun beskriver det som en overgang fra å stå i alt selv, til å ha et apparat rundt seg igjen

– noe hun tidligere hadde gjennom management.

Gjennom Artistfellesskapet har hun både rådgivning, regnskap, sykelønnsordninger og pensjonssparing. Og som GramArt-medlem har hun også tilgang til gratis juridisk rådgivning rundt kontrakter og annet.

– Jeg er nok en ganske typisk artist i den forstand at jeg synes det administrative er krevende. Da betyr det mye å ha noen som kan ta de vanskelige samtalene, eller bare gi råd.