Maria Solheim er midt mellom to skolekonserter i Rogaland. Hun er på turné for Denkulturelle skolesekken, med flere konserter om dagen og nye publikum for hver gang.Tempoet er høyt, men opplevelsen er desto sterkere.– Det er hektisk, men veldig meningsfullt, forteller hun.Og når du spiller for elever i hele landet, blir konsertene også ganske ulike. Den førstekonserten hun spilte den dagen vi snakket med henne var rolig, nesten stillestående. Denandre startet med uro i salen, og en energi som ikke umiddelbart virket lovende. Likevel vardet nettopp den konserten som traff.– Du merker når noe skjer i rommet. Når noe beveger seg i folk, selv om de ikke var klare fordet. Det er det som er drivkraften. Den bevegelsen.For Solheim liker ikke å si at det hun driver med er underholdning. Det er et møte mellomhenne og publikum, et sted der hun har muligheten til å nå inn, ikke bare til å fylle et rom.

‍

Over til norsk
I fjor ga hun ut albumet Over fjellet, hennes første på norsk. Etter mer enn to tiår medengelskspråklige utgivelser var det et skifte som både utfordret og åpnet noe nytt.– Jeg tror jeg brukte engelsk som en måte å skjule meg litt på. Det var lettere å være ærlig påavstand.Da hun startet karrieren som 17-åring, var det også et praktisk valg. Musikken hennes fantveien ut i Europa, særlig i Tyskland, og engelsk gjorde det mulig å nå et større publikum. Menover tid har behovet endret seg.– Jeg har ikke den samme drivkraften for å nå ut internasjonalt lenger. Da ble det mer naturligå prøve noe annet.Overgangen til norsk opplevdes likevel ikke som enkel. Blant temaen hun jobber med finnervi liv og død, og de virkelig store store spørsmålene kan fort komme litt for nær når mansynger på morsmålet.– Jeg var redd for at det skulle bli klisjéfylt. Men samtidig har jeg blitt inspirert av andre somhar gått fra engelsk til norsk, og som har fått det til på en veldig fin måte.

Trygghet og forutsigbarhet
Arbeidshverdagen til Solheim har endret seg gjennom årene. Der hun tidligere turnerte merintensivt, har de siste årene vært preget av familieliv og andre prioriteringer. Men snart skalhun tilbake på veien og har planlagt en Norges-turné.Samtidig har hun bygget et liv rundt musikken som ikke er avhengig av én inntektskilde.Konserter, støtteordninger og prosjektarbeid utgjør en helhet, og har gjort det mulig å stå iyrket over tid.– Jeg har nok ganske tidlig innstilt meg på å leve enkelt. Det er en del av valget.For noen år siden tok hun også et nytt grep for å skape mer trygghet. Etter perioder medsykdom, uforutsigbar økonomi og ansvar alene, ble behovet for struktur tydeligere.– Det viktigste er egentlig det å ikke være alene. Å ha noen å ringe til, noen som kan forklareting og hjelpe når det oppstår situasjoner.Og nettopp det får hun av Artistfellesskapet. Hun beskriver det som en overgang fra å stå i altselv, til å ha et apparat rundt seg igjen – noe hun tidligere hadde gjennom management.Gjennom Artistfellesskapet har hun både rådgivning, regnskap, sykelønnsordninger ogpensjonssparing. Og som GramArt-medlem har hun også tilgang til gratis juridisk rådgivningrundt kontrakter og annet.– Jeg er nok en ganske typisk artist i den forstand at jeg synes det administrative er krevende.Da betyr det mye å ha noen som kan ta de vanskelige samtalene, eller bare gi råd.